Powerpop!

Powerpop kan være en ganske "vid" sjanger. Noen velger å inkludere alt fra The Beatles til Dum Dum Boys - jeg er imidlertid ikke like raus. For meg er powerpop en sjanger som - i en kortvarig periode fra 1976 til 1985 - klarte å fange en himmelsk syntese av punkens vitale livsglede og popens følsomme, men dansevennlige ufarlighet. Det har selvsagt blitt gjort bra powerpop etter 1985, men i mine ører er dette reproduksjon eller i beste fall nostalgi. Det er også gjort lignende greier før 1976, men dette kalles inspirasjon. Først så famler man, så havner man inn på et spor, og først da kan ting falle på plass og sjangere oppstå. Enkel mattematikk.

Det har vært et ganske stort fokus på det disconære, elektroeksperimentelle og det nattklubbvennlige på bloggen frem til nå. Kennie og André liker imidlertid også bra rock. Nå skal selvsagt ikke jeg snakke for André her og nå - powerpopen, slik den fremstilles i dette øyeblikk, er ene og alene mitt ansvar.

Så hvorfor powerpop? Hvorfor nå? Jo, nå skal du høre. Årstiden snurrer seg stadig varmere, arbeidstiden snurrer seg stadig nærmere fritid, og med fritid kommer lytte- og dansetid. Funxnhunx ønsker selvsagt ikke å bidra til sneverhet eller ensporethet, så i eklektismens navn slås det herved et slag for god, festvennlig rock, med powerpopstemplet over hele fjøla. Først får dere The Jags med "The back of my hand", godt fulgt av Phil Seymours "Precious to me", The Yankees´ "Take it like a man", The Records´ "Starry eyes", og til slutt 20/20 med "Yellow pills".

Så nyt, vær glad og dans dans dans!